i wish i could believe in you crashing all the weddings wearing white


0905
fant et skjørt fra mine glansdager som swingdanser.

 
i går begynte jeg plutselig å grine på bussen. ikke fordi jeg var trist, men fordi jeg var så innmari glad, og jeg aner ikke hvorfor jeg var glad. så fint. å bare være... ja, glad. spesielt på en buss med en ipod som lager lyder som blir til deilig musikk inni ørene. musikk der alt stemmer og de riktige lydene er der man vil de skal være plassert. kanskje var musikken grunnen til at jeg var glad, og jeg skjønner ikke helt hvordan det er mulig å la musikken bare få være tilstede. nei, man skal jo lytte på tekstene, sortere ut lydene hvert instrument lager og høre etter når og hvor ofte de synger søte bababaer eller dududuer, slik at man må høre på låta noen ganger før man helt veit hva man synes.