i er eit steinras og du skal falla med meg


linebrush
gjett hvilken farge regnjakka mi har da!

kanskje er ikke tilfeldigheter så himla tilfeldige? når jeg drømmer at jeg må kaste fra meg hodeskallen jeg tygger på på hytta fordi jeg må dra hjem, og drar hjem over ei bru som er eviglang helt til der den er ødelagt og bare har én planke igjen, og jeg sier ÅRSAK og haiker over med noen i et badekar, ja, da er det kanskje for å si fra om at brua jeg noen timer seinere så gjerne vil gå over i våken tilstand ikke lenger finnes. det er den andre gangen i år jeg går nede ved gaulfossen og i mellomtida har et steinras tatt med seg brua mange meter ned, kanskje ti. og jeg forteller det til pappa, som kan fortelle at det i dagens trønderblad står at stien skal stenges og at den er uframkommelig. for alle som ikke heter line, tydeligvis.


landkrabbe, sjøstjerne


fot

strandline2
 

når jeg ikke lenger er i stand til å gråte over sånt jeg bør gråte over (det har vart i snart et år, ka skjer med det? liker ikke å være følelsesmessig kald) tyr jeg til animal planet. i stedet for å gråte over hylkjelivet som forsvant og det asosiale livet i hommelvika som dukka opp som erstatning, gråter jeg når en bebiselefant velter i ei vannrenne og voksenelefantene ikke kan gjøre annet enn å se på og bli vettaskremte når den spreller litt med de små beina sine. det gikk bra. menneskene dro den opp og seiersdansa etterpå. jeg liker mennesker når de er snille. og når de danser.

 

starfish