i still have a loop on your finger


takk til det utenlandske mennesket som ubevisst viste meg en oversatt google translate-versjon av bloggen min. jeg har hatt latterkrampe i ti minutter nå. nynorsk blir oversatt til engelsk, trondheim til chicago, maren til march, kari til joe, og kroner til millioner. så fint!

klovn


piksl
 
piksl02


nå skal jeg ikke være kvalmt materialistisk, men i går fant jeg et par sko jeg for et år siden leita etter på ebay. ebay hadde verken riktig farge eller riktig størrelse, noe derimot den gratis gratisbutikken hadde. de ser litt ut som klovnesko,

 


the fruit that ate itself


ett år. det er ett år siden jeg begynte å blogge. på den tida skreiv eg på nynorsk, og du kan lese det første innlegget her, hvis du vil. jeg liker two-headedgirl-bloggen min. i den ble det skrevet bokstaver jeg er glad for å ha skrevet. om fargerike begravelser, knirkende knær, om å bli dyrefotograf, plu-kodene til frukt. det jeg skriver nå er ikke noe jeg kommer til å smile av seinere. jeg har forfalt.

men i går dro jeg på frokost hos margrete klokka ti, etter fire timers søvn. jeg grein nesten på vei opp den en timers lange bakken, med for store pumps på føttene og fire og en halv liter væske hengende i hendene. men så fikk jeg mat og ble glad.
 

fint
 
lilabi02
 
sko mur
 
vi drakk litt øl på bare blåbær, og så var det plutselig fest hos lars og lars igjen. jeg fikk servert skumle mengder whiskey, noe som førte til spying. heldigvis har jeg sånne himla fine venner som jeg kan støtte hodet på skuldra til uten at de forteller meg hvor dum jeg er, og som knyter ei sløyfe på fingeren min slik at jeg skal huske hvor glade de er i meg. jeg har fremdeles sløyfa på fingeren.
 

 


i wish i could believe in you crashing all the weddings wearing white


0905
fant et skjørt fra mine glansdager som swingdanser.

 
i går begynte jeg plutselig å grine på bussen. ikke fordi jeg var trist, men fordi jeg var så innmari glad, og jeg aner ikke hvorfor jeg var glad. så fint. å bare være... ja, glad. spesielt på en buss med en ipod som lager lyder som blir til deilig musikk inni ørene. musikk der alt stemmer og de riktige lydene er der man vil de skal være plassert. kanskje var musikken grunnen til at jeg var glad, og jeg skjønner ikke helt hvordan det er mulig å la musikken bare få være tilstede. nei, man skal jo lytte på tekstene, sortere ut lydene hvert instrument lager og høre etter når og hvor ofte de synger søte bababaer eller dududuer, slik at man må høre på låta noen ganger før man helt veit hva man synes.


:) ?


jeg hadde en fin søt grønn gammel sykkel. den var verdt fire timers auksjonsventing (hvorav to var skulkede uttrykkshistorietimer med ruth) og 1000 kroner. den har stått låsfri i fire dager, men kommende lørdag skulle jeg kjøpe sykkellås. det behøver jeg ikke allikevel, for den er visst ikke min lenger. så nå griner jeg sinnatårer. hva faen er vitsen med å stjele andre sine sykler? er det engang mulig å gjøre noe sånt uten å få evig dårlig samvittighet? gah.


update: den mystiske bob har funnet den. tror jeg skylder ham en is - minst!


this is no umbrella to take into the wind


umbrella
 

men det var på lørdag, og i dag er det sol, og den innmari søte ettgirssykkelen min fikk slite hardt. jeg har nemlig ikke råd til busskort denne måneden, men reisa til og fra hove er i boks, og også reisa til oslo i august. veit dog ikke hvor jeg skal sove i oslo, ettersom john eivind og elin like så greit drøyde billettkjøp til billettene var utsolgt. det vil altså bety at jeg må klare meg sjøl. så, for all del; si fra hvis noen har et tak og en madrass eller ei pappeske til overs, ehe.

 

 


moving pictures, silent films


med hender preget av et langt opphold i badekaret holdt hun rødvinsflaska mot glasset; konsentrerte bevegelser, og innholdet ble med en klukkende lyd forflyttet fra flaske til glass, glass til lepper. lepper med en unaturlig lilla farge som etter hvert kom til å falme, forsvinne, for den hørte ikke til på kroppen, den var bare en følge av kombinasjonen varm rødvin og kaldt badekarvann. hun strakte hendene opp med lukkede øyne, strøk fingertuppene mot den skrukkete huden, reiste seg opp med rødvinsbein som ikke var røde, men som allikevel var påvirket av alkoholen. det prikket varmt i dem, og hun lo en rød latter med oransje negler som pirket bort proppen fra sluket, og vannet forsvant etter hvert i sin egen malstrøm, samtidig som hun satt i vinduskarmen med håndduker rundt seg. det var femte etasje, og hun lurte på om vinduet ville bli knust hvis hun lente seg hardt inntil det, om hvor lang tid det tok å nå bakken, om håret kom til å legge seg fint rundt ansiktet der hun lå på gresset, forvridd, om hun kom til å dø, om noen kom til å savne henne så mye at de helt glemte å puste. men hun lente seg ikke hardt inntil. la bare ei hånd mot glasset, dyttet lett, det kom ikke til å bli knust. hjertet til jenta borte ved søppelcontaineren så derimot ut til å allerede ha knust på bakken i utallige biter, og de ble ikke plukket opp av noen, kanskje var det for mørkt, eller så ble de spyttet på av italienske følelser som lagde store bevegelser med hendene og fortalte henne at hun ikke betydde noe for ham, hadde aldri gjort det, spesielt ikke nå, og den andre gutten, hvordan kunne hun? fra vinduskarmen ble lepper lest av et hode pakket inn i en håndduk, og hun visste det ikke var riktig det hun leste, men dette var hennes forestilling og hennes ord. vinduet var lerretet, og bildene på lerretet viste en svarthvit stumfilm med lavt budsjett og skuespillere hentet fra gata. de italienske følelsene slo et maktesløst slag mot containeren, som svarte med å blø søppel ned på kroppen som hadde sunket til liggende stilling. hun zoomet inn mot det medtatte ansiktet, og en enkel tåre ble grått i retning øyekrok, nese, øyevipper. på øyevippene klistret den seg fast, og zoomet så ut for å gjøre seg klar til den planlagte sluttscenen; en hikstende jentekropp med en enslig tåre på vippene. men sluttscenen hadde feilet, og jentekroppen var urørlig med en kniv stukket i hjertet som egentlig ikke var der, men i utallige biter på bakken, og ingen kom noensinne til å få vite at de lå på bakken. i vinduskarmen ble to gardiner ført sammen over lerretet. de lilla leppene smakte salt, og hun lo varm pust på tårene som rant nedover håndbaken da hun skjønte at hun så alt for lett lot seg rive med. det var jo bare en film.